Min første natt i klosteret

Det er søndag. Munkene har fri. De løper rundt og leker. Jeg ser en hvit jente. Jeg går bort og snakker med henne. Hun heter Jess og er fra Australia. Hun jobbet frivillig på klosteret i et halvt år i fjor og endte opp med å forelske seg i en av munkene. De skal gifte seg. Hun viser meg rundt og forteller meg om klosteret. Jeg kjenner jeg puster litt lettere etter en liten omvisning og mer informasjon om hva jeg har begitt meg ut på.

Kl 18 spiser vi middag. Alltid ris og linsesuppe. De frivillige sitter ikke på samme bord som munkene. Vi får sitte fremst og observere de søte munkene. Jeg går til rommet mitt etter middag. Jeg er helt utslitt av alle inntrykkene. Jeg sover med ull. Fullt påkledd. Jeg har fått et ullpledd som dyne. Føttene mine dingler utenfor sengen, og tenker jeg like gjerne kunne sovet på gulvet siden madrassen er som stein.

Jeg får ikke sove denne natten. Jeg ligger halv våken og vrir meg. Jeg holder på å bli syk. Jeg vil hjem. Hjem til min egen seng. Jeg våkner kl 06. Da har munkene bønn i en time. Jeg mediterer mens de sier sine bønner. Jeg merker hodet mitt er fullt av tanker og sier til meg selv at her skal jeg sitte til jeg har roet hodet.

Kl 07 er det frokost og kl 09 begynner undervisning. Jeg blir kastet ut i det. Ingen lærebok å følge. Ingen struktur. De er ferdig med boken sin og nå skal de øve til eksamen som er om tre uker. Jeg blir en smule stresset.

Kl 11.30 er det lunsj frem til kl 13. Da begynner undervisning igjen. Ettermiddags undervisning er frivillig. Jeg går opp for å se om noen av de andre frivillige er der. Det er de ikke. Jeg blir kastet inn i en ny klasse. Herregud, tenker jeg! Det er for de minste munkene som bare kan noen få ord engelsk og enkel matte. De er noen apekatter som hopper rundt. Jeg har null kontroll på denne gjengen. De nekter å høre på meg. Jeg har mest lyst å gå ut av rommet. Sliten, syk og umulige små munker som er så søte at jeg kan spise de opp får meg til å tenke at jeg må dra fra klosteret. Jeg kan ikke være her. Jeg skulle jo ha stillhet. Dette er langt fra stille.

Jeg finner frem yoga matten min. Ruller den ut på taket, legger meg i barnet og gråter. Jeg vil bort! Jeg hører noen munker fnise i bakgrunnen. Plutselig kommer det en bataljon av munker rundt meg. De vil gjøre yoga. Jeg smiler og tørker bort tårene. Alle ler av øvelsene og prøver så godt de kan. Jeg kjenner en del av meg lyse opp. Fra å ligge gråtende på matten, til å le med masse små munker. Magisk!

Men etter middag begynner jeg å søke på turer. Bali, Sri Lanka, Norge… Jeg vil bort. Igjen. Jeg føler meg mislykket. Igjen. Utrolig hvor fort ting forandrer seg!

Jeg skriver til Yamyang som har vært en utrolig fin samtalepartner. Han sier jeg burde være litt til. Neste dag begynner de med bønn hele dagen og skal gjøre det i en uke i strekk. Dette er fordi det tibetanske nyåret begynner neste uke. Jeg sovner før jeg rekker å svare han.

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *