Familiepåske

Ingen i familien vet jeg er hjemme. Jeg skal overraske de. Jeg liker det! Når ingen vet slipper det å bli noen forventninger, og ikke minst ønske om at jeg skal være på en plass til en spesiell tid.

Jeg kjører hjem til hytten til bestemor og bestefar. De er de nydeligst menneskene jeg vet om. Bestefar skriver melding til meg øyeblikket jeg går inn døren. Han blir så overrasket. Jeg får tårer i øynene.

Denne norske påsken kunne nok ikke blitt bedre. Jeg har gått langrenn hver dag. Det er så stille på fjellet. Ikke en lyd. Stillhet. Jeg elsker det!

Noen steder ser jeg folk sitte i snøen med appelsin og kvikklunsj. De leker, smiler, ler. Ferie. Livet. Kontraster. For en uke siden var jeg i Thailand.

 

Hjem, kjære hjem

Turen hjem var planlagt helt siden jeg dro til Thailand. Jeg har hatt et ambivalent forhold til hjemreisen. Er jeg klar for det? Hva vil møte meg? Hva vil jeg føle? Alle tankene surrer rundt i hodet. Jeg kjenner en del av meg er lettet fordi jeg vet jeg skal tilbake til det kjente. Sengen min, varm dusj, vaskemaskin, norsk mat..

På flyplassen i Bangkok hører jeg norsk igjen. Det er rart å være rundt mennesker du har en form for kjennskap til. Norwegian fly. Nordmenn overalt.

Ingen vet jeg kommer hjem.

Jeg går av flyet i Oslo. Puster inn frisk, kald luft. Toget går om 2 min. Perfekt! Jeg kjenner et snev av stress komme over meg på toget. Har ingenting skjedd siden jeg dro? Det føles ut som jeg har vært borte i flere år.

Jeg kommer inn i leiligheten. Den kjennes ukjent. Det er ikke hjem. Jeg blir stresset igjen. En del av meg hadde håpet at jeg skulle føle meg hjemme i Norge og flytte tilbake. Det skjedde ikke. Prøver å hvile i den tanken.

 

Bikramyoga for alle penga

Ene øyeblikket føles alt helt håpløst og i neste øyeblikk svever man på en sky. Etter å følt meg hjelpesløs i to dager fikk jeg endelig begynt research på hva mitt neste skritt skulle være. Jeg har søkt på uendelig mange yogaretreater, men ingenting føltes riktig. Jeg bestemte meg derfor for å reise langs kysten.

Jeg kom til Thailand for å gjøre yoga. Kroppen min har vært lite i aktivitet den siste måneden, men det var akkurat det den trengte. Kroppen er veldig tilpasningsdyktig om man tillater den. Det har vært vanskelig for meg. Det å gi slipp på kontroll over trening. Det å tillate kroppen å hvile etter mange år med tung styrke og konkurranser er en prøvelse.

Det jeg ofte har kommet tilbake til er at ting alltid er i forandring. Det at jeg ikke har bevegd meg like mye den siste tiden er greit. For plutselig kommer det en periode hvor jeg er mye i aktivitet. Det å godta at ting er slik de er er viktig. Ingenting er konstant. For to år siden stod jeg på en scene i en liten bikini og mange kilo lettere enn nå. Det var det jeg ønsket å gjøre da.

Nå har jeg funnet en plass jeg trives å være. Jeg har booket et rom for en uke og funnet et yogastudio med fantastiske lærere. Det er bikram yoga. Min første tanke var, hvorfor gjør de bikram i et land hvor det allerede er så varmt. De første klassene var utrolig tunge!

Bikram er hatha yoga. En fast serie. Jeg liker det. Uansett om vi gjør de samme posisjonen er hver klasse annerledes. En dag kan alt føles lett, en annen dag føles alt tungt. Igjen. Ingenting er konstant. Det er så fint! Når jeg først gjør noe gjør jeg det som regel 110%. Jeg har vært på to bikram klasser om dagen. Det å føle kroppen bli sterkere. Posisjonen holdes lengre. Jeg har mer fokus. Kjenner pusten. Det er magi!

Jeg prøvde meg på en styrkeøkt en dag, men vet du hva. Kroppen ville ikke trene styrke nå. Den vil gjøre yoga. Den vil bygges opp. Og for første gang hører jeg etter. Og jeg har hatt en helt fantastisk uke her! Nå går reisen videre igjen..

 

Det skjer igjen

Jeg står opp tidlig neste morgen klar for utflukt. Jeg skal til stranden og jeg skal finne en plass å gjøre yoga. Slenger med meg yoga matten og tusler avgårde. Etter å vært på reisefot lenge går ting alltid i et bedagelig tempo, så jeg var skrubbsulten når jeg gikk ut døren. Jeg tenkte jeg finner sikkert en restaurant på veien. Tro om igjen. For de som kjenner meg, vet at mat er høyst nødvendig for at jeg skal fungerer. Så der tusler jeg rundt med yoga matta, sulten og begynner å bli utålmodig. Jeg går og jeg går og jeg går. Finner ingen plasser med frokost. Endte opp på en pizza plass.

Med mat i magen ble ting litt bedre og jeg går videre rundt i byen. Kom meg aldri til sjøen. Tok ny kurs da jeg så de hadde en iskrem butikk. Kjøpte meg herlig is og fortsetter videre for å finne en plass å gjøre yoga. Det var et utkikkspunkt ikke langt unna som jeg peilet meg inn. På veien kjøpte jeg meg mango fra en fruktbutikk. Det er så masse deilig frukt her!

Fortsett turen, men hadde ikke et sekund tenkt på at et utkikkspunkt er oppover. Jeg var helt ferdig når jeg kom opp og tanken på å gjøre yoga var bare å glemme. Jeg fikk tatt turistbildene og snudde. Og da kom tanken enda en gang; Hva faen gjør jeg i Thailand?

Nå har jeg vandrer rundt i hele dag for å finne en plass å gjøre yoga. Ikke i nærheten av å finne en fin plass og på vei hjem ble jeg mer og mer slått ut.  Desto nærmere hotellet jeg kom, desto verre ble formen. Da jeg fikk krabbet opp i senga min var det bare å glemme å bevege seg igjen. Jeg skjønte plutselig hva som hadde skjedd. Matforgiftning. Mango. Jeg trenger ikke si mer. Er ikke mye deilig frukt jeg tenker når jeg ser det mer.

Jeg ligger i sengen uten medisin, vet jeg må bevege meg og vet det ikke blir hyggelig. Og tenker igjen. Hva gjør jeg her?!

 

Neste stopp

Det føles plutselig rart å blogge i fortiden, men jeg er snart blogget meg frem til nåtiden.

Jeg satt meg på flyet fra Kathmandu. Jeg fikk nødutgang. Check. I tillegg ble jeg sittende med en hyggelig fyr fra Canada. Han var morsom, så den lange flyturen til Kulua Lumpur gikk fort. Dette er en bra start tenkte jeg. Jeg er på riktig vei, men så forteller han hvor han skal. Han skal selvfølgelig til Bali. Bali har etterfulgt meg i flere år nå. Hvorfor er jeg på vei til Thailand tenker jeg. Prøver å hvile i at avgjørelsen ble tatt i total stillhet og kan umulig være feil.

Vi sier ha det på flyplassen. Hans fly gikk før mitt, så plutselig ble jeg alene. På flyet til Phuket fikk jeg sitte helt alene. Jøss, dette er jo helt strålende. For en tur!

Jeg går av flyet, finner bussen til Phuket Town og etter en liten gåtur fant jeg stedet jeg skulle bo. Det hadde jeg booket for to netter, men kjente med en gang jeg kom dit at det var ikke der jeg skulle være. Jeg ble stresset og spør om jeg kan bo bare en natt. Mye diskusjon frem og tilbake, så var det ikke mulig å endre.

Det var et fint sted, men da jeg skulle få rommet mitt fikk jeg et lite sjokk. Det var en boks med en skyvedør og en madrass. Under madrassen kunne du plassere kofferten. Jeg lo inni meg og tenkte dette skal bli hyggelig. Jeg går ut for å utforske. Hyggelig liten by, men ikke dette jeg hadde sett for meg. Jeg skulle jo gjøre yoga. Jeg legger meg til å sove i håp om at morgendagen gir meg svar på hvor reisen går videre.

 

Over 100 timer meditasjon

Jeg har ventet en stund med å skrive dette innlegget. Overveldet over alt som har skjedd de siste 10 dagene. 10 dager og over 100 timer meditasjon. Total stillhet. Total isolasjon. Det føles ut som man er i sitt eget lille fengsel.

Det er vanskelig å skrive om 10 dager i stillhet. Alle har hver sin individuelle opplevelse. Jeg visste ingenting om kurset før jeg dro. Det er jeg glad for. Ingen forventninger. Dette kurset ville alle mennesker hatt stor nytte av å ta. Det er et kurs som er tilrettelagt for alle. MEN. Det er et stort men. Det er program fra 04.00 til 21.00. Det er utfordrende. Det er slitsomt. Man sitter å observerer seg selv i mange timer hver dag. Man sitter på rumpa. Det er minimalt med bevegelse. Det er ingen middag. Det har vært en berg og dalbane, men det har vært en så utrolig dyrebar opplevelse.

Jeg har stor respekt for alle som gjennomfører kurset. Det var fire gutter som dro etter to dager. Vi mennesker er ikke vant til å sitte stille. Vi blir veldig fort distrahert. Når var sist gang du stoppet opp å bare observerte pusten din. Det er en kunst i seg selv.

Jeg observerte at jeg kontrollere pusten min. Jeg ble helt fra meg. Jeg vet jeg er en kontrollfreak, men kontrollere pusten også. Hver gang jeg prøvde å bare observere pusten, begynte jeg å styre den. Fascinerende! Jeg har mye å jobbe med. 10 dager gir bare en innføring. Det er etter disse dagene jobben begynner.

 

10 dager i stillhet

Jeg får vondt i kroppen ved tanken. 10 dager i stillhet. Hvorfor gjør man dette? Jeg forstår det egentlig ikke selv, men en del av meg sier at det er riktig og viktig for meg.

Det er 10 dager uten noe slags form for stimuli fra omverden. Det er bare meg. Uten øyekontakt eller kroppskontakt. Vi skal lære en meditasjons teknikk. Det er ikke lov til å ha med skrivesaker, telefon, PC, bøker osv. Jeg skal plutselig ikke dele det jeg tenker med noen, jeg må svare på mine egne tanker og kan ikke får respons fra omverden på det jeg tenker. Jeg kan ikke få medfølelse eller kritikk. Jeg må plutselig tenke selv.

Hva er det som venter meg? Klokken er halv 5 på morgenen. Ikke sovet de siste døgnene. Jeg er sliten. Ingen sa denne reisen min skulle bli enkel. Jeg forstår enda ikke hvorfor jeg gjør det og er enda ikke sikker på om jeg vil gjøre det. Jeg kan fortsatt trekke meg. Vi får se. Jeg gjør det som føles riktig da.

Jeg har hvertfall fått meg en bedre middag i dag, en litt mykere seng og internett som fungerer.

 

On fire

Uken med bønn er over. Når jeg ser tilbake har det vært en innholdsrik uke. Jeg har vært gjennom mange ulike tanker og følelser. Fantastisk hvordan ting forandrer!

Dag 1. Rastløshet

Jeg setter meg rastløst ned. Nysgjerrig på hva som skal skje. Jeg klarer ikke meditere fordi jeg vil få med meg alt. Det er interessant og spennende å se hva de gjør. Det er så mange ting som gjøres og koordineres. Etterpå spør jeg om jeg kan få en forklaring på hva som skjer og om de kanskje kan gjøre seremonien på engelsk for meg. Munkene bare ler og sier det er for mye å forklare.

Dag 2. Glemt

Denne dagen husker jeg ikke mye av, men den var nokså lik dag nummer en.

Dag 3. Hele dagen

Dette er dagen jeg sitter hele dagen. Jeg kjenner alt inne i meg skriker. Hvorfor gjør jeg det? Hva vil jeg få ut av det? Jeg unngår å svare på tankene mine og sitter. Jeg konkluderer med at jeg skal til Bali, og deretter dra hjem til Norge. Det føltes så riktig og bestemmer meg for å bestille billetter neste dag.

Dag 4. Lettelse

Jeg setter meg ned og kjenner en god følelse i hele kroppen. Merker at bønnene føles lettere å holde ut med. Mulig fordi jeg har en plan. Plan om å få varme på kroppen, gjøre yoga og spise frukt på Bali. Jeg finner en flybillett til Bali. Jeg er et tastetrykk unna. Sjekker facebook før jeg gjennomfører og ser en melding: «Så lenge du følger hjertet og pusten er jeg glad..». Jeg stopper opp.  Hjertet. Pusten. Merker at denne tanken om Bali ikke er gjennomtenkt.

Dag 5. Gamle tankemønster

Ny dag og jeg setter meg ned igjen. Jeg kjenner gamle tankemønstre kommer snikende inn på meg. Nok en fornuftig plan om å komme seg til rutiner i Bali og deretter dra hjem. Rutiner liker jeg, men det var derfor jeg dro. Jeg ville jo bort fra dette. Jeg sitter med tanken litt mer og ting blir plutselig mer klart. Jeg flykter igjen og konkluderer med at jeg ikke skal dra fra Nepal riktig enda.

Dag 6. Tibetansk dans

Denne dagen er det en annen seremoni på et annet kloster. Vi tar med oss småmunkene hit. Alle går på rad å rekke ned til klosteret. Jeg føler vi er på skoletur. Seremonien er nydelig. Musikk, dans og ritualer. Jamyang dukker plutselig opp. Det er på dette klosteret han har studert buddhisme. Han gir meg en klem og spør hvordan det går. Jeg forteller han at jeg nesten dro til Bali, men ombestemte meg og sa jeg ikke skal på Vipassana. Han reflekterer med meg og jeg konkluderer med at jeg kanskje skal dra på Vipassana uansett. Jeg er som alltid forvirret og vinglete. Hva vil jeg?!

Dag 7. Siste dag

Planen var å sitte hele dagen. Nyte den siste dagen av bønn, men universet hadde planlagt en annen overraskelse til meg. De begynte tidligere denne dagen. Klokken ringte 04.00. Jeg tusler trøtt bort til templet. Lukker øynene og har endelig begynt å like lyden av høye trommer og horn. Det skal lages en dokumentar om seremonien og klosteret. Jeg får plutselig ikke lov å bli med på siste delen av seremonien og får beskjed om å vaske munkene. Vaske munkene? Hørte jeg riktig, tenkte jeg. De kan umulig mene det, men før jeg vet ordet av det står jeg i bakgården å skrubber små munker. De har kokt opp varmt vann. Et snev av misunnelse driver over meg siden jeg ikke har kjent varmtvann på godt over en uke.

Denne dagen blir siste delen av seremonien holdt ute. De brenner det onde. Symbolsk ritual og utrolig flott!

 

Fortid

Jeg har skrevet om fortiden som det er i nåtiden. Det tibetanske nyåret var i midten av februar. Jeg har ikke hatt mot til å poste innleggene mine før nå. Det er skremmende å dele sin historie og sine følelser fordi hver dag er ikke like fin. Alt forandres hele tiden og det har jeg virkelig fått kjent på siden jeg dro ut på reise.

Jeg har hoppet ut i en reise jeg ikke vet når vil ende. Jeg vet ikke hva som skjer i morgen. Jeg vet ikke hvor jeg er i morgen. Mange sier jeg er så heldig. Jeg føler meg ikke særlig heldig når jeg står i det. Det er tøft. Det er noe av det tøffeste jeg har gjort. Jeg er jo vant til å vite hva morgendagen bringer. Strukturer og kontroll har styrt meg så lenge jeg kan huske. Det å hvile i uvissheten har vært en stor lærdom for meg de siste månedene. Jeg har alltid planlagt alt og her sitter jeg uten en anelse om noe som helst.

Men en ting vet jeg. Jeg føler meg lykkeligere enn noen gang. Jeg føler meg fri. Levende. Jeg har møtt så mange nydelige mennesker på denne reisen og den har bare så vidt begynt. Jeg smiler bare ved tanken!

 

En uke med bønn

Søvn, sier jeg bare. Det er så ekstremt essensielt for at kropp og sjel skal ha det bra. Jeg sover som en sten den neste natten og våkner med et smil om munnen. Jeg bestemmer meg for å bli og alt føles plutselig mye bedre.

En uke med bønn har begynt. De starter klokken 6 og avslutter klokken 6 på ettermiddagen. Det er en lang dag hvor de spiller instrumenter, leser tibetanske bønner og gir ofringer. Hele uken er til for å få bort negativ energi fra året som har vært og åpne opp for ny, positiv energi i det nye året.

Jeg våkner hver morgen av at klokken ringer utenfor vinduet mitt. Det er en munk som slår på en tromme. Høyt. Jeg kryper ut av sengen og tusler de få meterne inn i templet, setter meg ned og lukker øynene. Etter en liten stund får munkene servert frokost. Det er så fint å spise frokost sammen med de i tempelet. Det blir servert te og deilig brød med noe tilbehør. Jeg smiler. Jeg er så takknemlig. Det er en av dagens mange høydepunkter. I stillhet nyter jeg frokosten.

Etter tre timer har de en liten pause før de begynner på igjen frem til lunsj. Etter pausen serveres en slags form for grøt. Den blir servert i en skål. De bruker ikke skje, så der sitter jeg å prøver å spise grøtris fra en skål. Jeg prøver å se på munkene hvordan det skal gjøres. Jeg har ikke teknikken inne enda, men prøver så godt jeg kan.

To til tre timer har gått igjen og det er lunsj. Da har munkene en lengre pause. Til lunsj er det som alltid ris og linsesuppe. Jeg nyter det. I pausen går jeg ned til Boudhanath stupa for å bevege kroppen litt. Det føles alltid deilig! Klokken 1 begynner de på igjen. I denne delen av seremonien skjer det mye. Det blir gitt ofringer og alle får frukt, godteri og brus.

Etter to timer er det en liten tepause før de begynner på siste del. Da trommes det hardt og jeg kjenner slagene i brystet. Det er intenst. Munkene holder på frem til klokken er 6. Da er det middag og etter dette går jeg på rommet mitt. Jeg legger meg på matten og puster. Dypt. Det er alt kroppen min føler for å gjøre. Deretter legger jeg meg.

Denne seremonien gjentar de hver dag i syv dager. Jeg er så fascinert!